Beretningen om da Geir, Marianne, Hanna Eline og Hannah dro til Danmark med Color Line

1. SUPERSPEED OG
SOMMERLYKKE
Beretningen om da Geir, Marianne, Hanna Eline og Hannah dro til Danmark med Color Line

2. Et lite stykke sommerlykke sto for døren
– levert av Color Line!
I 75 år har danskebåten fra Larvik fraktet folk fra våre kalde strender til
Danmark og et land av livsnytere, god mat og ditto opplevelser. Som de fleste
andre var min barndoms somre også toppet med turer til Danmark,
en arv vi har sørget for å ta vare på for våre egne unger.
Syden er greit det, men en tur til det yndige landet rett over Skagerrak er aldri
å forakte. Og danskene vet å ønske oss velkommen når det måtte være; en
dagstur for avbrekkets skyld eller en to ukers valfarting til alle attraksjonene.
Danmark skuffer ikke.
Når man til alt overmål går hen og vinner en gratis tur til Danmark og Fårup
sommerland er det ikke bare ungene som blir glade i heimen.
Dessverre måtte matros Maja melde forfall, men hun ble raskt erstattet av
Hanna Elines klassevenninne Hannah.
Reisefølget
Danmarksturen starter ikke på bryggekanten,
den starter lenge før.
Det sies at lykke er å ha noe å gjøre, noen å elske og noe å se frem til.
De to første må de fleste fikse på egen hånd, det tredje kan Color Line hjelpe
til med. Å glede seg til turen har en verdi i seg selv, og vi hadde en snau uke
på å glede oss.
Hanna Eline Hannah
Dagene ble brukt flittig, Fårups app ble lastet ned, og joggu hadde ikke
danskene vært ivrige og utvidet utvalget av magekilende attraksjoner siden
sist vi var på besøk. Spennende!
Været, vel… den norske sommeren hadde vært så norsk og våt som mulig, så
vi håpet at de danske værgudene ville være i et bedre lune enn sine norske
kollegaer. Og det stemte!
Marianne Geir
Da klokka ringte 0500 på avreisedagen hadde
ungene allerede vært våkne i en halvtime.
En time etter var bagasjen i bilen, bikkja inkludert. Første etappe gikk til
bestemor i Sandefjord som hadde meldt seg frivillig som hundepasser.
Deretter var det å kjøre sikksakk mellom byggeplassene nedover E18 til
Larvik, og 0715 var vi på plass i køen foran innsjekkingsbodene på havna.
Jeg sjekket aldri utseendet eller BMI på paret i bilen foran, men bildekoren
med www.fatbastards.dk sa sitt. Økonomien må det også ha vært så som så
med, for de brukte vel lang tid i luka og x antall kort skulle testes før de fant
et som endelig virket. Da hadde vi gått fra å være midt i røkla til å være siste
bilen i køen, og klokka nærmet seg avgang litt for fort etter min smak.
En artig vri på historien, tenkte jeg. «Siste bil om bord på båten i
Larvik…», men nei…

3. Computer says no
Litt småstressa ble det vår tur i luka, og den unge mannen bak glasset fikk
billetten vår i hånden, … og ble litt for stille litt for lenge.
Billetten vi hadde skrevet ut ville ha oss ut av landet 0800 men Color Lines
bookingsystem ville gjerne beholde oss i gamlelandet en halv dag til. Og mens
fyren bak glasset febrilsk sjekket, dobbeltsjekket og telefonerte, så vi båten
skalke luker, senke baugporten og sakte men sikkert legge fra kai.
Vi var gått fra å være en smule trøtte, men forventningsfulle ferieturister til å
være grinete kunder landfast i eget land. Innmari grinete. En danskeferie på
kaia i Larvik er liksom ikke det samme.
Å yte god service når kunden allerede er rød i
toppen er litt verre. Men Color Line fikser den
biffen også.
Det ble fort klart hva som hadde skjedd, en liten glipp med kjedelige
konsekvenser for både Color Line og oss. Hvordan var mindre interessant,
spørsmålet «hva nå» desto mer aktuelt.
Kort fortalt, Lena på Color Line fortjener å bli nevnt med navn for å ha
reddet så vel turen og vel så det. Så ble det ikke noe shopping den første
dagen i Danmark, men vi led på ingen måte av den grunn. Til jentenes glede
og egen lommeboks sorg ble shopping bare utsatt en dag.
Men selv om den tapte ferietiden ble kompensert og turen atter var i boks
hadde vi plutselig noen timer å slå i hjel. Så hva gjør man i 9 timer i landets
minste fylke? Man tar en frokost hos bestemor i Sandefjord, går tur med
bikkja, tar en tur på Høyt og Lavt og avslutter med en matbit på bryggekanten
i Larvik. Betjeningen på Peppes i Larvik har servicegenet intakt!
Folka fra fatbastards.dk var ikke å se når vi rundt middagstider rullet inn på
havna i Larvik for andre gang denne dagen, og denne gangen var både
betjening og bookingsystemet hjertens enige - vi skulle med båten.
Vel om bord fant vi setene våre på Business Class. Fullt var det ikke, men
alene var vi langt ifra. Noen søvnige dansker og en norsk måbarnsfamilie med
fri barneoppdragelse sørget for en god blanding. Selv var jeg bare er glad til
for at disse høylytte barn ikke hørte hjemme i min egen hverdag.
Vi konsentrerte oss heller om å beskue TV-
skjermene foran oss og innimellom surfe litt på
det trådløse internettet om bord.
Middagen ble inntatt på «Catch me if you can” og jeg forspiste meg med vilje
- som jeg alltid gjør på Color Lines buffeter. Vet ikke om jeg skal skylde på
steken eller karamellpuddingen, men jeg trengte ikke noe mer næringsinntak
den dagen. Jeg er svak for god karamellpudding, særdeles svak.
Hanna Eline og Hannah valgte is til dessert,og det så heller ikke ille ut.
I et reisefølge med meg selv og 3 hunkjønn er det ikke fritt for at shopping-
mulighetene raskt må undersøkes, og ekspertene fant fort noe som falt i
smak, i tillegg til et utvalg godteri fra Tax-free butikken.
Og før vi aner det annonserte høyttalerdamen at vi snart klapper til kai i
Danmark. Vi takker Color Line for overfarten og gir oss landeveien i vold.

4. Vi har vært i Danmark før, det skal sies.
På danskebåten ble jeg offisielt sammen med min kone for 14 år siden.
I Legoland bestemte vi oss for å stifte familie året etter. Ikke å gå i gang med
gjerningen midt i legoklossenes rike, må vite. Mer en erkjennelse at vi ønsket
våre egne barn å kunne dra til Danmark med – blant annet.
Så hvorfor i all verden virket det som vi aldri har vært utenfor døren denne
gangen? Ikke hadde vi husket å ta med sengetøy, og ikke pokker om jeg klarte
noe så simpelt som å låse utgangsdøren på den romslige leiligheten som var
blitt oss til del. Jepp, jeg måtte ringe vaktmester, som sporenstreks dukket
opp med sengetøy og en vennlig instruks om behandling av mystiske danske
dører. Like blid selv om det lakket mot natt.
Været var fremdeles under konstant overvåking, og på spørsmål fra Hanna
Eline og Hannah om værutsiktene valgte vi å svare heller unnvikende, i håp
om at også danske meterologer kunne være feilbarlige.
Fårup-dagen rant med bedre værutsikter enn antatt.
Frokosten inntok vi i Skagen, og danske bakere
vet å by på noe for alle sanser.
Deretter var det rake veien til Fårup, en snau times kjøretur unna.
Vi hadde så vidt rukket å komme oss innenfor portene før himmelen åpnet
alle slusene for å ønske oss velkommen. Det kunne godt ha vært et tropisk
regnskyll komplett med torden, var det ikke for haggelet - som vi regner med
er sjelden i tropiske strøk.
Men så var værgudene og forhåpentligvis bøndene også fornøyd med
nedbøren, og like fort som det startet tørket det opp igjen – og holdt seg
dagen ut.
En dag i Fårup er liksom ikke nok.
Misforstå meg rett. Dagen var herlig, men herlige dager vil man jo gjerne
gjenta. Og Fårup lever opp til navnet som Nordens beste familiepark. Her er
til og med de firbente tatt vare på, selv om de ikke får være med på berg-og-
dalbanene.
Etter noen rolige runder med vannbaner tok vi lunsj i vannkanten, og fikk
selskap av en andemor og ungeflokken hennes som gjerne tok i mot en brød-
bit eller to. Deretter gikk det slag i slag, høyt og lavt, hit og dit.
Det eneste vi ikke fikk testet ut i denne omgang var det spennende vann-
landet, vi syntes at sommeren hadde vært våt nok så langt.
Den største nyheten het Lynet, og overgår Tusenfryds egen Speedmonster.
De 4 ekstra venteminuttene for å komme fremst i vogna var mer enn verdt
det. Jeg var fristet til å droppe middagen på Oasen og løpe rett tilbake i køen
igjen!
Det ble dog tid til en bit middag før stengetid.
Når klokken tikket mot stengetid skulle de siste tingene prøves før det hele
ble avsluttet med en lille sukkerspinn. Ikke så lille, forresten.
Fårup innfridde igjen, og vi vet det blir et gjensyn med denne danske moroa.
Turen hjem ble akkopagnert av vindmøller og solnedgang og selv om en aktiv
dag tar på, sovnet ikke Hanna Eline og Hannah før klokka var halv to på
natten. Lurer på om sukkerspinnet var medskyldig?

5. Siste dag i Danmark var satt av til natur, kunst
- og en dæsj shopping.
Grenen på Skagen har ikke mye med treverk å gjøre, men er en sandtunge ut
i et opprørt hav og Danmarks nordligste punkt. Ut hit kan du vandre, eller ta
Sandormen, en traktordrevet buss som kjører helt ut til tuppen – og tilbake.
I høysesongen er det gjerne en del folk ute på Grenen, danskenes Nordkapp.
Og etter litt fikk vi selskap av et par seler som ti meter ute i havet lekte seg
og kikket nysgjerrig på oss. Jeg vet ennå ikke hvem som var en severdighet
for hvem, men vi hadde i det minste kamera med - i motsetning til sjøpat-
tedyrene der ute.
Strendende i Skagen er kjent for sitt særegne lys, og på en delvis overskyet
dag som dette var lyset i stadig forandring – det er lett å se hvorfor Skagen-
malerne likte seg akkurat her.
For Marianne som selv er kunstmaler er både Skagen, lyset på Grenen og de
mange museene en stor dose inspirasjon.
Bare det å gå i Skagens gater, med sine lave varmgule hus er noe for seg selv.
Selv forsøkte jeg å finne gode fotomotiver i det typisk danske, og det var ikke
vanskelig på et sted som dette.
Etter en time I Skagen by kom værgudene med nok et pausesignal i form av
en saftig regnskur, og reisefølget satte kursen mot Fredrikshavn for
butikkvanding.
Å finne et godt kjøp i Danmark er ikke
vanskelig, det er begrensningens kunst som er
utfordringen.
Føtex er kanskje ikke landets mest eksklusive butikkjede, men spennende nok
for oss som er vant til norske butikker.
Etter shoppingen gikk ferden mot Hirtshals I god tid. Denne gangen ville vi
være med hjem på første forsøk.
Hirtshals er ikke store plassen, men tar oss allikevel godt i mot og byr på en
matbit mens vi venter på Superspeedbåtene.
Superspeedbåtene, både fra Kristansand og Larvik legger til i i Hirtshals, og
vel om bord på Superspeed 2 så vi søsterskipet stevne ut noen minutter før vi
selv snudde baugen mot nord og gled ut fra Hirtshals kai.
Om bord var det en god blanding av nordmenn glade og mette på ferieop-
plevelser - og sørligere fettere og kusiner med nettopp Norge som feriemål.
Og selv om klokken var sen var maten dekket.
Det ble ikke like stor mat-tallerken denne gang, men jeg sviktet dog ikke min
venn karamellpuddingen, der vi satt forrest med panoramautsikt over
Kattegat og en horisont satt i fyr av solnedgangen.
Taxfreebutikken måtte besøkes enda en gang på hjemturen.
På turen hjem kan man slappe av, ta en liten blund eller gi sin bedre halvdel
sjansen til å slå en i “Air Hockey” på nettbrettet, noe hun også gjorde,
nippende til et lite glass rødvin.

6. Mot slutten av overfarten kunne lysene fra Vestfoldkysten skimtes i mørket,
og feriens ende var nær.
Det er da en liten forbipasserende krabat utbryter til sin mor:
«Se mamma, lys. Nå er vi snart framme!».
Moren parerte elegant «Nei det der er jo bakover det….», mens hun
betraktet lysene fra Larvik.
Jeg slet fremdeles med å slutte å flire et
kvarter etter…
Så var nok en bit dansk sommerlykke over for denne gang, og Color Line har
igjen innfridd forventningene.
Jo syden er greit, men en tur til Danmark med Color Line er alltid en vellykket
ferie. Stor takk til Color Line som sørget for en topp miniferie!
Hvis du også vil ha en bit sommerlykke
ligger Danmark der fremdeles,
klar for å gi deg nye, gode ferieminner!